Sven Egil Omdal, ministeren og korset

Sven Egil Omdal gikk hen og åpnet pandoras eske. Nå blir han forsøkt korsfestet av Listhaug og hennes menighet.

Av og til bør man holde kjeft, selv om det klør i fingrene og man er provosert til beinet. Sven Egil Omdals facebookpublisering om Listhaugs kors under det omstridte kristenseminaret «Oslo Symposium» når nye høyder hva gjelder moralsk forargelse.

At Listhaug aktivt bruker det at hun er Kristen til å fremme seg selv som politiker er kjent. At en politiker kler og ter seg etter publikum er også kjent. At Listhaug lar korset henge godt synlig i et kristent seminar er altså å forvente. Ingen nyhet der, før Omdal fikk den ufattelig gode ideen å telle korsbilder av Listhaug og poste funnet på facebook.

Å påpeke det åpenbare
Det er her det med å holde kjeft kommer inn. Å påpeke det åpenbare er ikke alltid like lurt. Og hvis man skal påpeke det åpenbare, må man tenke seg godt om før man trykker enter. Det har de fleste av oss erfart. Nå også Sven Egil Omdal.

Uttalelsen hans på facebook var dårlig underbygd, og bar preg av emosjon. Telleøvelsen viste seg også å ikke tåle nærmere ettersyn. Faktisk begynte pressen å telle bilder for harde livet av Listhaug, med eller uten kors.

Like vel: I politisk kvarter(eller nyhetsmorgen) på P2 den 6. mars kunne Listhaug fortelle at hun som statsråd hadde begynt å bære korssmykket oftere, og begrunnet dette med at det var tøft å være minister.

Falske nyheter?
Hun bekreftet altså Omdals antakelse om at hun hadde begynt å bære korset oftere. Forskjellen var at der Listhaug forklarte det med at hun trengte det som åndelig støtte, så Omdal det som politisk taktikkerier.

Det er altså tolkningen av denne handlingen Omdal og Listhaug er uenig om. Og tolkninger av faktiske forhold er ikke fake news som Listhaug påstår. Så her må man ha begrepene klart for seg.

Om noe, er dette en diskurs. Begge parter ser det samme, men tolker ulikt ut fra eget ståsted. Begge kjemper om definisjonsmakten til dette spesielle korset på denne spesifikke politikeren. Så langt ser det ut som det er Listhaug som vinner frem.

Sinna og forsmådd statsråd
Det jeg reagerer mer på, er Listhaugs sterke reaksjon på Omdals utspill. Hun burde holde seg til å dementere påstandene til Omdal, og konkludere med at dette er feil. Det er hun i sin fulle rett til å gjøre. Hun kunne til og med kommet unna med et «jeg er såret og lei meg for påstandene som legges frem mot meg.».

I stede fyrer hun løs med superlativer og svartmaling. Hun utaler at dette er det verste hun har opplevd, fake news, hun har tålt mye etc. Det er så uverdig å høre på et maktmenneske som bærer over seg på denne måten på grunn av kritikk.

Og det er i denne reaksjonen det største overtrampet ligger. For hun er et maktmenneske med en fremtredende posisjon. Man kommer ikke stort høyere i Norge enn minister. Og som minister blir man ofte utsatt for merksnodige kritikker og innvendinger. Og det er statsrådens demoktatiske lederplikt å svare på slike utspill på en seriøs og respektfull måte. Kall det gjerne maktens byrde.

Skaper et fiendebilde
I stede går hun skarpt ut og skaper et fiendebilde av Omdal. Samtidig tar hun fokuset bort fra politikk, og trer inn i emosjonenes rike. Når man også spiller på religiøsitet, begynner blandingen å bli svært så brannfarlig. Og potensielt livsfarlig.

Ja. Omdal kom skeivt ut med en melding på Facebook. Men korset som Listhaug bærer rundt halsen er alt for lite til å korsfeste ham på.

Vi bør kunne forvente mer av våre folkevalgte ministere enn emosjonell raljering. Hva med litt profesjonalitet til en forandring?

Ministeren som ble til et troll

Det var en gang en minister, som gikk til Facebook for å gjøre seg populær. Og populær ble hun. For trollene østenfor Nordkapp og nordenfor Lindesnes likte det hun sa.

Erna konge hadde bestemt at at alle skulle være lykkelig i riket. Og for å være lykkelig visste Erna Konge at man trengte en jobb, et sted å bo, trygghet fra fare og trakassering. Og det viktigste av alt: For å virkelig være lykkelig måtte man lære å forstå det kongeriket man hadde kommet til. Erna Konge kalte dette integrering. Og derfor ble statsråden oppnevnt ved kongens bord for å gjøre alle de fremmede i riket lykkelig.

Men ministeren ville ikke gjøre de fremmede som kom til riket lykkelig. Hver dag var hun på Internett og lekte med trollene. Hun ropte utover det ganske land hvor ulykkelig hun ønsket at de som kom til riket skulle få det. Og trollene jublet og danset, alle som en.

Den første dagen ropte ministeren: «Dere skal ikke forvente å bli bært på gullstol, dere som kommer til riket!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den andre dagen ropte ministeren: «Alle som kommer til riket må drikke seg fulle og spise svinekjøtt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den tredje dagen ropte ministeren: «Dere er godhetstyranner, dere som ønsker de fremmede godt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Men så ble de andre folkene i kongeriket lei av ministerens roping. Og mange ropte tilbake. «Slutt å trolle andre mennesker!». Men trollene ble så sinte at de fløy i flint. De truet og hyttet og bannet og forfulgte de som ropte til ministeren. De trollet og trollet og trollet slik at det ikke ble ørens lyd.

Ministeren bare smilte. Så ropte hun utover riket «Typpisk hylekoret å ville åpne grensene til riket slik at alle som vil kan komme inn».

Da sprakk ministeren. Og ut fra edder og galle, oppkast og splittende retorikk steg ministeren forvandlet ut. For hun selv hadde blitt til et troll. 

Og om Erna konge ikke enda har klart å stoppet trollene, så trollet ministeren vel enda.

Og snipp snapp snute, så har begynnelsen på slutten begynt.

En flyktning her, og en flyktning der

Sylvi Listhaug fremstiller seg selv som en handlekraftig maverick i det konforme og flyktningvennlige politiske landskapet. Sannheten er at hun kun er agent for stortingsflertallets vilje.

Sylvi Listhaug går hardt ut. Hun fremstår som en handlekraftig leder og en som gjennomfører FrPs politikk. Listhaug gneldrer kjekt og spissformulerer utsagn til ære for den desillusjonerte FrP-velger.

I kjent FrP-stil spiller hun på egoismen og sytingen til de som er redd for det fremmede. Eller redd for at de som kommer som flyktninger skal utarme velferdsstaten. Eller er skeptisk til det som en gang ble kalt den politiske eliten, selv om Listhaug selv er medlem av denne eliten.

Hun treffer med kirurgisk First House-presisjon nerven i folkedypet. Og i samme slengen akselererer hun FrP oppover på meningsmålingene. Hun er trolig FrPs frelser. For hun mestrer underdogspillet selv om hun er i posisjon. Et kunststykke ingen andre i FrP har klart så langt.

Men det er spill for galleriet. Hun vil til syvende og sist sette ut i livet det stortinget bestemmer. Og det vil trolig bli få endringer, siden stortingsflertallet er for en innstramming, til tross for «sterke reaksjoner» fra KrF og Venstre.

image

Spørsmålet man så må stille seg er: Hvorfor tillates hun dette spillerommet uimotsagt?

Trond Giske forsøker å korrigere Listhaugs utspill i VG. Men på tross av at han er en røynd politiker, og at han har vært statsråd, blir motangrepet like tamt som latten han sipper til på bildet. Det treffer ikke hjem til de Listhaug snakker til.

I stede for å avkle Listhaugs retorikk, og vise at hun ikke er en Maverick eller ikke er i utakt med makteliten, bidrar Giske til å hjelper henne med å få grep om den norske syteklassen.

Og der har vi det. Det spiller ingen rolle hva som er de faktiske forholdene i saken. Det er følelsen som er den eneste ganbare valutaen: Følelsen av å ikke bli hørt eller sett av de som styrer. Følelsen av at innvandrere kommer fritt over grensen og til duk og dekket bord. Følelsen av en velferdsstat som forfordeler de fremmede. Følelsen av utrygghet. Å påstå at følelsen et feil vil bare få dem til å føle enda sterkere. Dette handler om tro. Ikke om kalde fakta.

Men frelser Sylvi, hun behøver ikke forkynne sannheten. Det eneste hun trenger å forkynner er følelsenes evangelium. Og så lenge hun gjør det, vil hun befeste sin posisjon som syteklassens Messias.

Frustrerte småbønder

Bøndene aksjonerer, Listhaug raljerer. Men hvorfor er bøndene så frustrerte?

Norge er ikke det annerledeslandet vi selv ønsker å tro at vi er. Også vi subsidierer landbruket vårt, slik som for eksempel EU og USA. Nærmest alle vestlige land gir penger til landbruket i en eller annen form.

Det er stor forskjell mellom de norske bøndenes irritasjon og Monty Pythons bønder i lynsjestemning. Fra «Monty Python and the Holy Grail»

Grunnen til denne velviljen ovenfor eget jordbruk er enkel: De fleste land innser nødvendigheten av å ha en sikker matkilde. På et samfunnsnivå er tilgangen til mat stabiliserende. Historien har vist oss at matmangel er det som antenner kruttet som revolusjoner er laget av. Den Franske revolusjonen startet slik, den Arabiske våren startet slik, og det var også slik muren falt i Berlin.

Ser vi på dagens situasjon er det en økende etterspørsel etter mat i verden. Mye grunnet befolkningsvekst. En annen faktor er at en sterkt voksende middelklasse rundt om i verden ikke lenger er fornøyd med ris og vann i begrensede mengder, men vil ha mer av alt. Det er derfor klokt å ha et jordbruk som kan klare å fø befolkningen.

Tilbake på berget…
Det som er spesielt med jordbruket i Norge er at bøndene er underlagt svært strenge reguleringer, og kan i liten grad selv bestemme hvor mye de skal produsere, eller hvor mye de kan kreve for det de leverer. Dette til tross for at alle bønder er næringsdrivende. Melkeprodukter blir regulert av Tine, Nortura regulerer kjøtt og egg, og prisene på frø, såkorn og kraftfôr reguleres av Felleskjøpet. Det er også strenge reguleringer i form av kvoter. Blant annet er det kvote på hvor mye melk en bonde får levere, og det er kvote på svinekjøtt.

Felleskjøpet, Nortura og Tine skal sørge for et stabilt marked med stabil tilgang og stabile priser. Disse tre aktørene har også et oppdrag å forvalte statens jordbrukspolitikk. Dette er en fornuftig ordning som har gitt oss forbrukere god og stabil tilgang på både kjøtt, korn og melk, samtidig som det har sikret bonden faste priser som gjør det lettere å forutsi hvor mye gården får inn i inntekter og utgifter.

Disse reguleringene blir forhandlet frem i jordbruksoppgjøret mellom staten og bondeorganisasjonene.

På et overordnet nivå gir dette systemet oss mulighet til å tilpasse produksjonen etter behov. Som en konsekvens har Norge et stabilt og trygt landbruk, og vi opplever nærmest aldri tomme butikkhyller.

Ikke lønn for strevet
I følge SSB tjente bøndene i snitt 162 300 kroner (2012) på gårdsdrift, til sammenligning var gjennomsnittsinntekten i 2012 på 363 800 kroner i året. Hvis man ser på tallene fra SIFO, som har beregnet et gjennomsnittlig forbruk på strøm, boutgifter, mat osv, var de årlige utgiftene til en familie på fire i 2012 på 250 750 kroner i året. Det går altså ikke opp skal en familie leve på gårdsdrift alene.

De fleste bøndene henter hovedinntekten sin fra ordinært lønnsarbeid utenom gården. I ekstreme tilfeller kan en bonde jobbe opptil 60 timer uken med gården, uten ferier og fri på helligdager, og det utenom sin vanlige jobb. Til sammenligning har de flestes av oss en arbeidsuke på 37,5 timer, fem ferieuker, og tjener garantert mer enn 162 300 i året. Det er med andre ord slitsomt, tidkrevende og dårlig betalt å være bonde.

Å løfte alle bøndene opp på et fornuftig lønnsnivå vil koste langt mer enn det staten er villig til å tilbyr. Bondeorganisasjonenes eget estimat på 1 500 millioner ekstra i året er trolig et korrekt anslag for å løfte bøndene opp på et norsk lønnsnivå.

Regjeringens misforståtte markedsvridning
Selv om det er småbøndene som er i flertall, har vi bønder som driver storbruk på heltid. Disse må selvfølgelig få en inntjening de kan leve av. Uten disse bøndene ville vi trolig ikke hatt de relativt lave prisen vi har på for eksempel svin og kylling. Her i Norge betaler vi lite for mat i forhold til inntektene våre.

Ved å tilby hele potten til storbøndene, og ikke gi småbøndene en økning, vil Listhaug og regjeringen i effekt gjøre det enda vanskelige å drive de små gårdene som gjerne kjennetegnes av at de leverer kortreist mat, tar naturen til hjelp for å avle frem produktet, eller leverer nisjeprodukter til bondens marked. Disse bøndene er for små og for lite effektive, sett med regjeringens øyner.

Summa summarum
Det hele koker ned til hva vi ønsker av et norsk landbruk: Allsidig og variert, eller ensformig og industrialisert. Regjeringen vil ha det siste. Hva ønsker du?