Alternativ behandling er fiende av fornuften

Det har i kjølvannet av NRK programmet «Folkeopplysningen» oppstått mye diskusjon rundt temaet alternativ behandling. Som det fremgår i programmet, er nærmest all alternativ medisin i seg selv virkningsløs. Det er andre virkningsmekanismer som gir uttelling.

Det har i kjølvannet av NRK programmet «Folkeopplysningen» oppstått mye diskusjon rundt temaet alternativ behandling. Som det fremgår i programmet, er nærmest all alternativ medisin i seg selv virkningsløs. Det er andre virkningsmekanismer som gir uttelling.

Behandlingsform etter behandlingsform får strykkarakter i  «Folkeopplysningen». I hver episode kommer man frem til at det er placebo eller at det er behandler/pasient-relasjonen som er den «aktive ingrediensen». Det er denne oppdagelsen som får noen oppegående mennesker til å si at «så lenge det virker, så spiller det vel ingen rolle hvordan?»

Det man ikke tar i betraktning når man kommer med en slik uttalelse er at man da også godtar det underliggende idégrunnlaget til behandlingsformen. Når man har dokumentert at det er placebo eller behandler/pasient-relasjonen som er virkningfaktoren, og ikke behandlingen i seg selv, så har behandleren en etisk plikt til å opplyse om dette.

Hadde den alternative behandleren vært ærlig og fortalt at det er ikke er medisinen eller remediene i seg selv som «helbreder», men at det er det å være i behandling som er det avgjørende for behandlingens suksess, så kunne samfunnet ha godtatt en slik milliardindustri. Problemet oppstår når alternative behandlere enten avfeier dokumentasjon som motsier deres idégrunnlag, eller tar slike funn til inntekt for sin egen behandling. Mange alternative behandlere tviholder på alle mytene og overtroen som er underliggende for behandlingsformen, til tross for at dette beviselig er tull. Slik vranglære skaper overtro.

Moderne medisinsk metode
Når moderne medisin utfører tester på sine behandlingsformer tar de høyde for placeboeffekten og andre faktorer. Dette er fordi det er selve behandlingen som skal virke. Strenge krav til metode og hvordan man skal tolke resultater er selve bærebjelken i medisinsk forskning.

Nå må det tilføyes at det er noen medisinske behandlingsformer som viser seg som rene placebobehandlinger. Eksempelvis psykofarma. Dette har lenge vært omstridt behandling innenfor psykiatrien, og i senere tid har det kommet frem forskning som taler for at disse medisinene har liten eller ingen virkning. Dette er forskning i prosess, og det blir forsket aktivt for å finne ut av om disse medisinene faktisk fungerer eller ikke fungerer. Hvis det viser seg at denne medisinen er uten virkninger, vil den bli tatt ut av markedet og inn på gravplassen med de virkningsløse medisinene. Kanskje alternative behandlere kan plukke disse opp og anvende dem i behandlingen sin? Det er nemlig fra denne skraphaugen de fleste alternative behandlinger er hentet fra.

Den moderne medisinen viser ansvar og fjerner medisiner og behandlingsformer som viser seg å ikke fungere, selv om dette ofte tar tid. Alternative behandlere derimot, nekter å ta ansvar, og klamrer seg til myter og egenkomponerte forklaringsmodeller, heller enn godt dokumentert vitenskapelig forskning.

Alternativ behandling er overtro
Ved å godta alternativ behandling og medisiner, tillater vi at overtro får rotfeste, og vi er på vei tilbake til tiden da man kurerte kvalme med kvikksølv, oppkast og diaré med arsenikk og gjennomførte årelating for samtlige sykdommer.

Den kunnskapen vitenskapen og menneskeheten har opparbeidet seg har ikke kommet lett. Vitenskapen har kjempet mor religiøse dogmer, politiske ideologier og mot generell ufornuft og overtro. Denne kampen er fortsatt i gang, og flere steder i verden må vitenskap vike for dogmer og mytiske forestillinger.

Vi må ikke falle for fristelsen å gå bakover. Ved å tillate alternative behandlinger forkaster vi vitenskapelig forskning. Hvis overtroen igjen får rotfeste i befolkningen og i vitenskapelige miljøer, vil flere hundre års utvikling regregere. Hvis dette skjer gjenstår det å se hvor mye pest og kolera vi klarer å kurere med urteomslag, energibaner og sukkerpiller.

Videre lesning om alternativ behandling
– Forskning.no: Fra overtro til vitenskap
– Folkeopplysningen fra webtv NRK.no Folkeopplysningen sesong 1
Anbefales! NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ medisin

Det bærer en strøm

Mye er sagt om monstermastene i Hardanger. Og mer skal sies. Også denne bloggen omhandler monstermastene. På en måte.

Mye er sagt om monstermastene i Hardanger. Og mer skal sies. Også denne bloggen omhandler monstermastene. På en måte.

Eller, ikke helt. Det er snakk om vårt syn på teknologi. Da bergensbanen ble bygget var det om å gjøre for de rike bergenserne å flytte så nær jernbanen som mulig. Damplokomotivet som pustende bar varer, folk og fe over fjellet var et tegn på fremskritt. Stortinget bevilget hele statsbudsjett for å få dette til, og alle ønsket å ta del i nasjonens teknologiske fremskritt.

Tyssedal Kraftstasjon (1908-1989). Stasjoenen ble fredet i mai 2000 som nasjonalt kulturminne. Kilde: http://www.tyssedal.no/

Elektrisitet var ansett som inngangen til en ny verden. Tilgangen på høye fall og temming av naturen ga oss vannkraft. Dette var fremtiden, og åpnet opp for industri og smelteverk inne i trange fjordarmer langs kysten. Det vokste frem små tettsteder med butikker og annen næring rundt kraftkrevende industri. Det var vannkraften som skulle bære Norge inn i fremtiden som industrinasjon. Kraftstasjonene som ble reist bærer preg av denne kongstanken. De var praktbygg fint utsmykket både innvendig og utvendig. Her skulle rikdom, samfunn og nasjonen bygges.

Ser vi mot Japan, og fremtredelsen av elektrisitet under keiser Meijis reformer tidlig på 1900-tallet, ser man at strømledninger var noe man smykket huset sitt med. Hadde man strømledninger inn til huset, var dette et statussymbol. Å legge kablene i jord var en tanke som nærmest var latterlig. Selv om strømkablene subbet ned i gaten, ble kuttet og representerer et problem for ferdsel, tok det lang tid før Japanerne ønsket å skjule strømkablene sine med å legge dem under bakken.

Ser vi på dagens Norge sitter vi i den andre enden av denne skalaen. Selv om de fleste av oss er helt avhengig av strøm for å komme gjennom vinteren, få varmt vann, lys og tilfredstilt egen forlystelse i form av spill, tv og pc, så ønsker vi ikke vedkjenne oss selve ryggraden i det som gir oss alt dette.

Det er det samme med monstermastene som med kjøttet vi kjøper i butikken: Vi spiser det gjerne, men liker lite å vedkjenne oss at det kommer fra dyr. Vi vil ha den pent pakket, renset og klar for nyting.

Det er mye estetikk knyttet til monstermastene. Arkitektonisk ruver de majestetisk over det golde fjordlandskapet som smykker. Legger man godviljen til kan man kanskje anse mastene som små avarter av Eifeltårnet. De er vakre fordi de frakter velstand og muligheten til å fortsatt kunne nyte oppvarming og forlystelser. De er nydelige fordi energien de frakter er fornybar og miljøvennlig. Hvis man ser på mastene med slike øyner, blir saken ganske annerledes.

Grunnen til at vi synes at monstermastene er stygge er kulturell. Vi ønsker velstanden, men ikke konsekvensen av den. Det er heller ikke sikkert at turistene synes at mastene er stygge. Dette er det ingen som har spurt dem om. Kanskje de til og med synes at de er vakre?

Jeg er verken for eller mot mastene i Hardanger. Jeg har helt andre ting å bruke tiden min på. Det er viktig for meg å fundere på om om den norske folkesjelen har koblet seg helt av fra virkeligheten, og om vi lever i et magisk drømmeland hvor strømmen på guddommelig vis kommer til huset, og hvor kjøttet på ukjent måte dukker opp i butikkhyllene. Men en ting er likevel ganske sikkert. Selv om man ser de estetiske verdiene i monstermastene, er det neppe noen som ønsker å ta med seg familien og flytte nær opptil strømettet for å kunne nyte synet av dem.