Stikkord: Trump

Trumps kontroversielle politikk gir oss her på berget både muligheter og utfordringer.

Utfordringen ligger i Trumps amorøse flørting med Russland. Det er ikke tilfeldig at Russland tilspisset sin retorikk mot Norge, økte sine militære aktiviteter og skøv Norske politikere ut i den russiske vinternatten. Denne tilspissingen sammenfalt med Trumps valgseier.

Russland tolket signalene fra Trump dit hen at USA i verste fall ville bli mer proteksjonistisk, og legge mer ansvar over til den enkelte nasjon i NATO. I beste fall ville USA knytte sterke bånd med Russland, og betrakte dette bilaterale samarbeidet mer betydningsfullt enn NATO. Putin har trolig hatt noen våte drømmer om USA og Russland som deler verden mellom seg som i fordums sovietisk tid.

Russisk skrutvinge
Disse to mulighetene åpnet et større handlingsrom for russerne, som nærmest øyeblikkelig satt Norge i en skrutvinge. Under Obama visste russerne at NATO og vesten stod støtt og samlet. Og til tross for at Norge er et lite land med et puslete forsvar, hadde vi lyttende ører, varme hjerter og klingende mynt i Washington og Brussel. Ikke en pusling å bølle med, selv om puslingen krevde fiskeri- og territoriale rettigheter rundt Svalbard, Nordishavet og Arktis.

Beijing sparker opp dører
På den positive siden var det en annen stormakt som endret holdning til Norge. Da Trump ble valgt inn, endret Kina sin holdning til oss nærmest over natten. Som ved et trylleslag åpnet Beijing dørene på vidt gap. Man kan nesten si at kineserne selv sparket opp dørene.

Nå kan det hende at Beijing hadde satt en tidsfrist, eller det var andre faktorer som førte til denne plutselige endringen. Men trolig var det mine fienders venner må bli mine venner. Norge ble strategisk relevant for Kina. Eller kunne i det minste bli det.

Forsmådd Kina
For igjen. Norge har gode kontakter og er sterkt knytter til USA. Og vi blir lyttet til i Washington. Like vel: Under Obama var det viktigere med handel og sammarbeid mellom USA og Kina enn at Kina var forsmådd på grunn av nobelsprisutdelingen til Liu Xiaobo

Trump overtydelige signaler og nærmest åpne agresjon mot kina, fikk kinesiske toppledere til å se at deres lukrative inntjeninger kunne bli truet av en uforsonlig og ustadig Trump. Og kanskje til og med åpne konflikter i områder med Kinesiske interesser?

Enter Solberg
Kineserne måtte endre strategi. Norge gikk fra å være strategisk irrelevant, til å bli en av flere viktig brikke i å jobbe rundt USA, og sikre kinesisk innpass og innflytelse hvor enn den måtte finnes. Dørene i Beijing føk av hengslene, og inn steg Solberg og en siklende norsk handelsstand.

Men Trump har vist seg ustadig og uforsigbar. Plutselig godsnakker han med kineserne, og ønsker handelsavtale og tett sammarbeid. Og selv om Beijing fortsatt er fornærmet på norge, og vi har mistet vår strategiske relevans, har de like vel ønsket oss velkommen inn.

For er det noe Kineserne hater, er det å miste ansikt. De har falt på sitt eget sverd, og har gitt seg selv det eneste alternativet å smile stivt og ønske velkommen disse hvitbleke kjempene med store neser inn i folkerepublikken de på det groveste har fornærmet med å dele ut en høyt aktet utmerkelse til en fiende av folket.

Tilbake til Russland
Putins våte drøm om å sove i skei med USA forsvant raskt da 59 tomahawkmissiler hamret inn i en syrisk militærflyplass. Angrepet kom dager etter et gassangrep på sivile, utført av det russiskstøttede Assadregimet. Det viser seg at Trumps USA ikke er så proteksjonistisk som man skulle få inntrykk av. Og de svarer med makt uten å blunke.

Plutselig er Putins handlingsrom mer begrenset enn da Obama satt i det Hvite Hus. Obama var sterkt kritisk til bruk av militære virkemidler i utenrikspolitiske spørsmål. Blant annet unnlot Obamaadministrasjonen å bruke militær makt da Assadregimet brukte gass sist gang. Og Obama unnlot å bruke militære virkemidler da Russland angrep og anekterte Krim. Den nye administrasjonen har vist seg å være raske med å bruke militære virkemidler.

Russlands nyervervede mot kan vise seg å bli en ganske impotent affære. Spesielt når det sitter en uforsigbar og konfliktglad Trump på den andre siden av Atlanterhavet, og vestlige sanksjoner sakte men sikkert maler den russiske økonomien i stykker.

Tyskland tør opp
Og til slutt. Trump antieuropeiske retorikk og konfronterende linje, i kombinasjon med brexit, har ført til at Tyskland tør opp. 

Tyskland jobber nå med å redde Europaprosjektet, styrke EUs økonomi og samhold. Og de har bevilget mer penger til forsvar. Som fører dem til tops i Europa hva gjelder militær kapasitet og styrke. Norge er også her på godfot med både EU og Tyskland. Så et styrket EU og et mektigere Tyskland taler i vår favør, fordi vi kan fri til Washington, Brussel og Berlin hvis det er noe vi trenger.

Så langt har Norge nytt godt av Trumpeffekten. Men om dette vil forbli slik, er umulig å vite. For Trump oppererer etter sin egen logikk og uforståkelige innfall.

Hva fremtiden bringer er umulig å spå. Men det levner ingen tvil om at vi lever i en interessante tider.