Møtet med en yngre meg

Hadde jeg som tyveåring møtt meg selv som trettitreåring, hadde jeg møtt den nåverende meg med nedlatende forakt.

Hadde jeg som tyveåring møtt meg selv som trettitreåring, hadde jeg møtt den nåverende meg med nedlatende forakt.

Da jeg var i begynnelsen av tyveårene trodde jeg at jeg som tredveåring ville være en vellykket forretningsmann. Jeg har alltid vært fasinert av reklame, og siktet meg tidlig inn mot en slik karriere. Hvis reklamen ikke gikk min vei, var jeg sikker på at den trettitre år gamle meg ville ha en jobb hvor jeg gikk med dress og tjente penger som gress.

I tillegg til dette var jeg sikker på at jeg ville kjøre rundt i en sportsbil. Eller en sedan av riktig merke. Ikke BMW, men kanskje en Lexus eller en Mercedes. I hvert fall ikke en stasjonsvogn av japansk eller fransk fabrikat.

Evig singel?
Jeg kunne ikke se meg selv som en som hadde tid eller tålmodighet til forhold. Jeg skulle leve for jobben og jobben skulle leve for meg. Om kveldene skulle jeg feste med et smil inn de sene timer. Så skulle jeg ta med meg en deilig dame med hjem til den flotte minimalistiske penthouse-leiligheten midt i sentrum. Eller kanskje jeg også eide hele bygården selv?

Som tyveåring hadde jeg forakt for folk som valgte å jobbe i det offentlige. Jeg kunne ikke forstå hvem som kunne tenke seg en underbetalt jobb, bare jobbe fra åtte til halv fire, og være en grå del av et byråkratisk og ubrukelig maskineri. Jeg kunne på ingen måte forstå hvordan man kunne realisere seg selv gjennom en offentlig stilling. Spesielt lærere hadde jeg stor forakt for.

Om lærere og barn
Lærere var for den 20-årige meg siste sort. Som lærer hadde man i mine øyne gitt opp alt håp om å realisere seg selv, så man forsøker å leve gjennom barn. Denne måten å anskue læreryrket på var ikke ulikt måten jeg så på det å få egne barn. Å få barn var å gi avkall på seg selv. Å gi avkall på seg selv og egen selvrealisering er noe man gjør når løpet er kjørt, og alt håp borte.

Jeg så på forstedene som pesten. Dette var et sted hvor man flyttet for å ale opp ekle småborgerlige snørrunger, i ekle små rekkehus og hvor man slarvet og brydde seg om hager og overfladiske ting. Bare tanken på forstedene gjorde meg kvalm. Hvem i helvete ville bo i slike motbydelige ghettoer? Slik reflekterte den unge Tøger Fimreite.

Meg som trettitre
Så hvorfor hadde unge Fimreite sett med forakt på den nåtidige trettitre år gamle Fimreite?

Fordi: Etter å ha kysset min kjæreste samboer i snart ti år, svinger jeg kjekt ut fra forstadshuset vårt i den grå og anonyme stasjonsvognen på vei til skolen hvor jeg jobber som lærer. I speilet kan jeg fornøyd konstatere at huset og hagen er relativt velpleid, men jeg vet at jeg må ta noen tak når helgen kommer. Noe misfornøyd registrerer jeg at naboen som vi deler vegg med har malt tregjerdet sitt rødt. Vi har beholdt vårt i brunt som resten av husene i gaten. Rødt passer ikke inn her, tenker jeg surt.

Noen kvelder tar jeg en pils og ser ut over mine sparsomme kvadratmeter med hage, og sukker fornøyd med dagens innsats som offentlig ansatt. Kanskje jeg har rettet noen oppgaver eller forberedt et undervisningsopplegg. Men som regel er jeg sliten, og har lagt meg før klokken ti. Joda, jeg er for det meste fornøyd med tilværelsen.

Overbærende
Så selv om jeg som tyveåring hadde møtt nåtidige meg med forakt, hadde jeg møtt den yngre meg med overbærenhet. Kanskje jeg hadde latt en hissig og purung Fimreite raljere over reklamens fortreffelighet, eller latt meg forklare forakten mot det offentlige og mot forstedene. Kanskje jeg hadde nikket forståelsesfullt og smilt lurt.

I mitt stille sinn hadde jeg tenkt om meg selv: For en tosk jeg var da jeg var tyve.

Takk og pris for at man blir eldre og klokere.