Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en del som allerede da begynte å eksperimentere med rusmidler. Noen lot det være med en smak, andre gjorde det til en livsstil. De som gjorde det sistnevnte begynte alle som en på hardere stoff etter hvert. Da de fylte sytten var mange allerede blandingsmissbrukere: Piller, alkohol, dop og hva enn de kunne ruse seg på.
Men så skjedde det noe. Kommunen oppdaget plutselig at de hadde et rusmiljø. Og dette var i en kommune hvor noe slikt nærmest var utenkelig. Men da realitetene til slutt seig inn i kommunestyret, ble det ansatt en helsearbeider med erfaring med ungdom og rus. Hennes metoder var kontroversielle. Hun tok tak i problemet og mer eller mindre satte seg på ungdommen som var rammet.
Blant annet tok hun en av ungdommene med seg hjem, og sørget for å avruse ham. I flere døgn tørket hun oppkast mens ungdommen svettet giften ut av kroppen. Hun fulgte ham tett opp. Og det gjorde hun med dem alle. Hun børstet skitten av dem, og klarte det foreldrene og skole ikke hadde klart: Hun fikk dem sakte men sikkert tilbake til samfunnet igjen.
Og hun gjorde en god jobb. Disse ungdommene trengte henne. De trengte en person som ikke bare anså dem som en åtte-til-fire jobb, men som var tilgjengelig til alle døgnets tider. En person som nådeløst invaderte livene deres og fikk dem bort fra miljøet de vanket i. En som tok tak i problemene og stilte krav. Samtidig sørget hun for at disse fortapte unge mennene fikk tilbake troen på seg selv. Det var håp.
Jeg skulle ønske at dette var en historie som endte godt. Men det gjør den ikke. Hun og tre av ungdommene hun jobbet med å få rusfrie var på vei tilbake fra en aktivitet da ulykken skjedde. De kolliderte med en møtende bil. Selv om alle fire overlevde, og ungdommen kom unna med mindre skader, stod det svært dårlig til med helsearbeideren. Hun måtte legges inn på Haukeland.
Da hun kom hjem måtte hun etter hvert kjøpe dop fra de samme ungdommene hun tidligere hadde prøvd å redde. Hun var blitt avhengig av smertestillende tabletter på grunn av smerter og et langvarig sykehusopphold.
Noen av de hun hadde forsøkt å få ut av ulykka vandret nok en gang tilbake til ulvene. Sakte men sikkert ble de lullet inn i rusens giftige barm.
Men arbeidet hennes bar frukter. Flere av ungdommene hun hjalp på fote er i dag voksne, rusfrie og lever normale liv. De har tatt seg utdanning og har fått seg anstendige jobber. Og det var hennes innsats og hennes oppriktige måte å bry seg om guttungene som var utslagsgivende.
Det er sjelden det er systemer som redder mennesker fra seg selv. De kan i beste fall legge til rette. Det er til syvende og sist mennesker som hjelper mennesker. Og det er de som våger å involvere seg som vil gjøre en forskjell.
Se hvordan du kan gjøre en forskjell for ungdom som har det vanskelig: www.denene.no
Fimreite.org 