Blåtirsdag

Arbeiderpartiet gjorde et utrolig dårlig valg. Valgresultatet ble så dårlig at det til og med siver gjennom Oslosmoggen og inn i Folkets Hus på Youngstorget.

La oss først se på forutsettningene: Arbeiderpartiet har vært fire år i opposisjon, og burde i løpet av denne tiden fått regjeringsslitasjen restituert. Men det er lite restitusjon å spore. La oss være ærlig. Arbeiderpartiet er overhode ikke et oposisjonsparti, for selv i oposisjon oppfører Arbeiderpartiet seg som om vi er i posisjon. Det er en dårlig strategi når vi står ovenfor FrP som oppfører seg som om de fortsatt er i oposisjon, og hyler som en stukken gris bare det kommer en antydning til kritikk.

For det andre burde en regjeringsslitasje, kombinert med svak ledelse, agressiv retorikk om svake grupper, offentlig konflikter mellom statståder og støttepartier, en liste med løftebrudd like lang som Siv Jensens kjole, undergraving av stortingets vedtak, og pengebruk som fulle sjømenn virkelig ha gjort døra høg og porten vid for Arbeiderpartiet. Men den gang ei.

Som du ser bruker jeg et helt avsnitt på å liste opp noen av de overordnede nederlagene og lastene til regjeringen. Som en konsekvens har både Høyre og FrP mistet stemmer. Men forbausende lite i forhold til alt rabalderet som ligger og dupper i kjølvannet av gjentatte tabber og feilskjær.

Men Arbeiderpartiet? Hele venstrefløyen i norsk politikk har gått frem. Rødt og SV er styrket, MDG har gått litt frem. Mens Senterpartiet har fått en gigantisk opptur. I grell kontrast til Arbeiderparties nedtur.

Så til grunnene. Det er mange. En viktig grunn er feilet valgkampstrategi. Arbeiderpartiet har satset feil. Virkelig feil. Alle skal med, og alle i arbeid var en kalkun som hjelpeløst forsøkte å fly. Vingene flakset impotent og kraftløse, uten i stand til å få den overvokste og fete kroppen opp fra bakken. Og til tross for at kalkunen havarerte med meldinger om økt sysselsetting, så ga vi flatt til siste slutt.

Nå må det sies. Den økonomiske krisen er på langt nær over. Europa sliter fortsatt og er i en slags tilstand av krise. Arbeidsledighet, lav økonomisk vekst og sosial uro er bare tre ting som kjennetegner andre vesteuropeiske land. Også her hos oss er utsiktene blekere enn før 2012. Men det spiller ingen rolle at vi er på vei mot stupet. For folk og næringsliv er ikke interessert i en korrekt virkelighetsbeskrivelse. Det er med politikk som med værmeldingen: Vi lytter til den som lover oss mest godværsdager.

Det er også andre grunner til nederlaget som vil komme til etter hvert. Men for meg er det én grunn som skiller seg ut.

Denne grunnen er partileder Jonas Gahr støre og Trond Giske. De er dyktige politikere, intelligente og kompetente mennesker det står stor respekt av. Men de mangler det man på godt norsk kaller x-faktor.

Ingen av dem engasjerer eller treffer med budskapet sitt. De har lav grad av karisma og de fremstår kjedelige og uengasjerte. De blir oppfattet som mørkemenn som svartmaler den skarlagenrøde norske himmelen.

Løsningen? Vi trenger fortsatt dyktige veteraner som Trond og Jonas. Utfordringen vår ligger i at det ikke er noen klare arvtaker. Ingen ny Jens, Trygve, Gro eller Einar beredt til å fylle skoene til våre to dyktige ledere. Så her har vi en kultiveringsjobb foran oss.

Men la en ting være klart: Det er ikke Jonas eller Trond sin skyld at vi feilet så ettertrykkelig i dette valget. Det er vi, medlemmene selv, som må ta det ansvaret. Det er vi som har stemt disse to herrene inn som ledere, og det er oss selv som har stemt frem strategiene og partiprogrammet. Det er vi, Arbeiderpartiet, som på så forferdelig vis har ødslet bort denne sjansen.

Synd og skam hører hjemme i kirka, i politikken hører løsninger til. Vi må finne vår løsning. Og vi må finne den riktige løsningen, uten at de går på tvers av våre verdier som fellesskap, solidaritet, likhet og frihet under ansvar.

Løsningene ligger i gode prosesser. Og gode prosesser kjennetegnes av at alle er med.

Vi har en viktig jobb foran oss. Viktigere nå enn noen gang, til å kjempe mot høyrepopulisme og ulikhet, ta de svakeste i forsvar, jobbe for miljøvern og en sunn og bærekraftig vekst forankret i folket, i næringslivet og i fagforeningene.

Kammerater. Fremtiden er foran oss, ikke bak oss. La oss løfte blikket og skue frem.

Derfor må bergenserne stemme Arbeiderpartiet

Mandag strømmer Bergens borgere til valgurnene for å bestemme hvem som skal styre byen de neste fire årene. Og for å se hva du får og ikke får, bør du sammenligne alternativet mot de som har hatt makten de siste 12 årene.

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Harald schjelderup, vil faktisk være valgt inn i bystyret av byens borgere. Det er uaktuelt for Arbeiderpartiet å la en komité av priviligerte gå helt utenom folkestyret og internt velge inn en byrådsleder som ikke har stått på valgseddelen. Å gjøre noe sånt er tross alt svært likt hvordan de gjorde det i sovjetiske dumaen eller det kinesiske kommunistpartiet. Arbeiderpartiet tror på demokratiske verdier, og folkestyre.

Arbeiderpartiets ordførerkandidat, Marte Mjøs Persen, vil ikke te seg slik at hun tilsynelatende gir et rederi hele bryggen 17. mai og fronter saker for den samme skipsrederen mot regjeringen, og på den andre siden får påkostet luksusreiser for seg selv og familien av den samme rederen. Marte Mjøs Persen vil ikke la være å rapportere om frynsegoder hun får av næringslivet, ei heller lyve om det til media. Marte Mjøs Persen vil være åpen og ærlig om sitt virke som ordfører og ikke vise dårlig dømmekraft i representasjonssaker

Orden i egne rekker
Arbeiderpartiet sine byråder vil være lojal mot bystyrets beslutning, og ikke henge ut skittentøyet sitt til offentlig beskuelse. Arbeiderpartiets byråder vil utføre bystyrets vedtak, selv om de er uenig, og ikke gråte til media eller bedrive skittent spill og falle samarbeidspartner i ryggen.

Arbeiderpartiet har stemt og vedtatt at bybanen skal gå i tunnell. Selv om ikke alle i Arbeiderpartiet er enig i dette, godtar medlemmene at demokrati handler om å bøye av for flertallets vilje. Arbeiderpartiet vil ikke gå ut i media og skape usikkerhet hos byens borgere om hva de mener om bybanesaken, eller andre saker for den del.

Arbeiderpartier vil heller ikke si at bybanen skal til Loddefjord i stede for Åsane for å få fred i egen leir på bekostning av byens borgere. Arbeiderpartiet vil ikke ødsle bort flerfoldige millioner i skattekroner i planlegging og utredninger for å få fred i eget parti. Arbeiderpartiet står for sine løfter og vil sørge for en ryddig demokratisk prosess om det gjelder bybane, eiendomssalg eller økonomi.

økonomisk redningsajsjon
Arbeiderpartiet vil ikke lyve om eiendomsskatten. Og vil heller ikke avskaffe denne og kjøre byen på skakke økonomisk slik at de blir tvunget til å gjeninnføre skatten, bare dyrere enn den var. Men det Arbeiderpartiet kan love å rydde opp og få økonomien på rett kjøl.

Arbeiderpartiet vil ikke la pensjonspengene til kommunens ansatte forsvinne inn i sluket av gjeld. Arbeiderpariet vil heller ikke selge unna kommunens eiendommer for å dekke det voksende underskuddet. Eller tyne kommunalt eide bedrifter til bristepunktet for å finansiere eget vanstyre.

Så, kjære velger. Har du ikke forstått hva jeg snakker om bør du kikke nærmere på dem som nå sitter ved makten. For hvis du gjør det vil du se at et makeskifte i Bergen er på overtid. Det er på tide med ansvarlig styring av byen mellom de syv fjell.

En valgkamp med innestemme?

Endelig er valget over, og vi kan alle nyte at det offentlige ordskifte ikke blir okkupert av partipolitiske propaganda og overdrivelser. Det er endelig rom for å lytte til andre stemmer og se fremover.

La meg være ærlig. Jeg er medlem av arbeiderpartiet. Ikke bare er jeg medlem, men jeg er også aktiv. Under valgkampen har jeg stått på stand og levert materiell i postkassene til folk.

Like vel har jeg en tendens til å gjemme meg når valget treffer oss. Jeg følger ikke debatter hverken på fjernsyn eller radio. Jeg leser knapt aviser. For meg blir det offentlige ordskiftet under valgkampen fordummende og unyansert. De fleste temaene drukner i retorikk og spissformulert vrøvl. En valgkamp er ikke et blivende sted for den som er opptatt av nyanser og balanserte analyser.

Nå vet jeg at valgkamp går ut på å vinne argumentet, og at det er et mål å komme ut av en diskusjon med overtaket. Jeg vet også at i valgkampen er den eneste gangen politikere er klokkeklare i sine uttalelser, mens de resten av tiden gjerne svarer ullent og unnvikende.

Akkurat det kan være befriende. Men retorikken er så massiv og monumental at den reiser seg som en vegg foran andre temaer og stemmer i den offentlige debatten. Det er som om det politiske Norge fortrenger og overdøver alt som ikke er gangelig for deres politiske agenda. Det er vanskelig å finne stemmer som er behagelig å lytte til når valgkampen står på som verst.

Jeg vet at det er et tåpelig ønske, men hva om vi neste gang tar ned ti hakk på retorikken og øker ti hakk på ærlighet og integritet? Hva med å faktisk ta opp de ubehagelige spørsmålene og diskuterer dem på en balansert og fornuftig måte? De ulike partiene burde klare å stå for egne standpunkter uten å måtte skrike høyt og kjøre argumentasjonen til en ytterkant.

Du kan sikkert huske den ene i klassen som skjulte sin egen usikkerhet med å bråke, rope høyt og gjemme seg bort i en sky av støyende ståk. Kanskje du også selv var den eleven. Og kanskje hadde du en lærer som rolig gikk bort til denne eleven, og med rolig og lav stemme fortalte at: «Når du er her inne med de andre må du snakke med innestemme».

Ved neste valg håper jeg at alle politikere snakker med innestemme.