Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.

Kokohøyre mobiliserer til strid

Kokkohøyre mobiliserer stort på nett og i sosiale medier. Det er som en stinkende og råtten ånde som kommer sigende fra folkedypet.

Jeg har i det siste ytret bekymring for en del holdninger som har blitt stuerene, og som ytres åpent i det offentlige. Dette er holdninger som generaliserer innvandrere som kriminelle voldtektsmenn, og muslimer som en slags pest som forringer det norske, og europeiske, samfunnet innenfra. En urasjonell frykt for de som av ulike grunner kommer til riket.

Ser vi bort fra at dette er dårlig vertskap og folkeskikk, står vi ovenfor en bølge av hetsere som bærer et hat som gjør dem imun mot sunn fornuft og kloke innsigelser.

Meninger som er så tåpelige at man før hadde blitt ledd av for å ytre dem, eller blitt kalt rasist for å mene disse høyt, har blitt legitime. Mye på grunn av at målebærerne av disse meningene har kommet i regjering. I regjeringskvartalet finner vi nå små mennesker med statsrådsposter som sparker nedover med nedrig retorikk og hatfremmende meninger. De spyr fremmedfrykt utover det ganske land som blir til næring for dyret i folkedypet.

Ut fra denne sydende suppen av hat reiser det seg en brun bevegelse som blir sterkere og sterkere for hver dag. Denne bevegelsen blir av skarpe tunger kalt kokohøyre.

Selvfølgelig er det utfordringer med innvandring, og disse må vi diskutere og få frem i lyset. Men uten hets, myter og hatefulle ytringer.
Er ist wieder da
For å vise hva jeg snakker om vil jeg vise til to konkrete eksempler. Da jeg fikk på trykk et leserinnlegg i BT hvor jeg trakk paralleller mellom dagens høyrepopulisme og mellomkrigstidens høyrepopulisme med utgangspunkt i filmen»Er ist wieder da», formelig brant kommentarfeltet. 103 kommentarer står i skrivende stund som et grelt manifest på kokohøyres mobiliseringsevne. Nesten alle kommentarene er et slags emosjonelt oppgulp av fremmedfrykt og hat, og svarer i liten grad på innlegget mitt.

Men det stoppet ikke med kommentarfeltene. De mobiliserte gjennom facebook og nettsteder som frieord.no hvor innlegget mitt ble referert til. På frieord.no var det mest fokus på meg, hva jeg jobber som, hvor jeg jobber og hvor jeg bor og hvor mange barn jeg har. Intensjonen med å gi ut disse opplysningene om meg er ikke vanskelig å gjette seg til.

Å bedrive slikt mot motdebatanter direkte uhørt. Dette er de samme folkene som påberoper seg kneblet hvis de får den minste kritikk, og holder yttringsfriheten foran seg som skjold når de får motytinger. De selvsamme menneskene legger ut kontaktinformasjon og personlige opplysninger sammen med hatske ytringer med dårlig skjulte intensjoner når noen bruker sin ytringsfrihet mot dem. Det er noe forferdelig skummelt med mennesker som et så innkonsekvente til egen lære.

Kaja VS kokohøyre
Mitt andre eksempel er mer graverende. Dette er historien om Kaja Marie Hillern som våget seg utpå det offentlige ordskiftet. En ung idealistisk jente på 16 var heldig og fikk teksten sin på trykk i Dagbladet hvor hun var kritisk til Listhaugs innvandringspolitikk. Hun ble lekset opp og skjelt ut av voksne mennesker i sosiale medier og på ulike høyrepopulistiske nettsteder.

De fleste kommentarene var autopilotoppgulp og konspirasjonsteorier som ikke ga tilsvar på innlegget. Men det var noen som gikk for langt. Det er skremmende å se mennesker så blendet av hat at de truer en jente på 16 med voldtekt. Ekkelt, uholdbart og forkastelig.

Det ble så ille at messias Listhaug brøt sitt stilletiende bifall, og steg ned fra statsrådstolen og talte moderasjon til sine disipler. En handlig hun aldri før har utøvd.

Et tynt håp
Og i dette finnes det et håp. At de som inspirerer og legetimerer hatet fra folkedypet sier at nok er nok. Listhaug gjorde endelig noe kristent, om enn i tolvte time.

Positivt til tross. Dette er trolig for lite og for sent. Kokohøyre har brukt flere år på å bygge ut sitt mobiliseringsnettverk, og trakasserer nå alle som er uenig med dem. Vi har vært blinde for hvor stort omfang de har fått. Vi må ikke være blinde for hvor store konsekvenser kokohøyre kan påføre norske verdier som likhet, frihet og ytringsfrihet om de får fortsette uhemmet.

Vi må stå sammen mot dette hatet som raserer muligheten for en konstruktiv debatt. Vi må mane til folkeskikk. Avisene må moderere mer aktivt, og vi må ikke la oss true til stillhet.

Vi må stå sammen før det er blitt for sent.

Je suis Charlie

Erlend Loe skriver engasjerende om Charlie Hebdo og hvor viktig det er å beskytte ytringsfriheten. Mange gode poenger her!

Det er hardt å bli elsket av idioter

 

Je suis Charlie

Jeremy «hot air» Clarkson

Jeg er en stor fan av «Top Gear» Jeremy Clarkson og har lest mye av det han har skrevet. Han er brautende, og herlig lite politiske korrekt. Jeg delvis humrer, delvis ler høyt, av galskapen til Clarkson. Latteren ble kanskje noe anstrengt da jeg fikk med meg at Clarkson uttalte at de som streiket i Storbritania burde blitt skutt. Men jeg lo like fullt.

Jeg er selv fagforeningsmann. Jeg sitter også som fagforeningsrepresentant for avdelingen jeg jobber for. Personlig mener jeg at fagforeningen er en viktig del av det Norske demokratiet, og streikeretten et viktig virkemiddel i denne demokratiske prosessen.  

Brumlebassen Jeremy Clarkson i hardt vær

Selv om jeg lo anstrengt av Clarksons uttalelser, er det slikt man elsker og forventer fra brumlebassen Clarkson.

Men når Storbritanias statsminister Cameron har rykket ut mot uttalelsene til Clarkson, fagforeningen vurderer å anmelde ham og Clarkson ble tvunget til å be om unnskyldning, er det urovekkende mange som tar underholderen og humoristen Clarkson på alvor.  

Clarkson selv sier at man ikke må ta ham seriøst. Og jeg er enig med ham. Dette er vanlig kost fra Clarkson, og er ekstreme uttalelser som er ytret for å være morsomt. At noen gidder å bli provosert av Clarksons «munnhell» overrasker meg like mye hver gang.  For dette er langt fra første gangen. Og kanskje heller ikke den siste?

Vi skal være glade for at vi har folk som Clarkson fordi de våger å setter ting på spissen, forenkler virkeligheten og si ting som andre er for redde for å si. Han har mer enn en gang gitt meg noen a-aha-opplevelser og faktisk tvunget meg til å se på saker på en annen måte.

Clarkson er ingen stor analytiker, men av og til treffer han ikke bare i sinnenerven, men og i fornuften. Det må påpekes at streikeuttalelsen hans ikke er en av disse. Den var egentlig bare smakløs. Det var også derfor at den var morsom. Go Clarkson!